Vår historie

I 1945 ble IL Kampen stiftet som en idrettsklubb under Bardu IL. Selv om vi ikke ble et eget lag før i 1949 regner vi 1945 som starten for idrettslaget. I 1995 feiret vi derfor 50 årsjubiléum og utgav et jubiléumshefte. Dette finner du her.

Forord

Hensikten med dette Jubileumsheftet er å markere 50 årsjubiléet, og samtidig gi en kortfattet oversikt over historien til idrettslaget. Arbeidet med å nedtegne historien har skapt stor virksomhet i laget for å finne den mest oversiktlige og riktige framstillingen, og mange har i den forbindelse blitt kontaktet for å bidra med opplysninger for å kunne gi fyldigere beskrivelser der dette har vært nødvendig. Redaksjonskomitéen takker alle som har bidratt til resultatet.

Redaksjonskomiteén har bestått av:
Agnes Brandsegg, Kristianne Brandmo, Kristian Fredheim, Ove A Johansen, Kyrre Sundheim, Leif Sundheim, Oddmund Sundheim, Johannes Tverås og Arild Thobiassen.

Innhold

Forord
Hilsen fra formannen
Hilsen fra Bardu kommune
Idrettslagets historie
- Starten
- De første årene
- Den første Kampenhytta
- Mellomperioden
- Den andre kampenhytta
- Tiden frem til i dag og IL Kampen av i dag
Idrettsprestasjonene
Veien Videre
Intervju med Sverre Brandsegg
Formenn gjennom tidene

Hilsen fra
Formannen

Det har falt i mitt lodd å være formann i idrettslaget i jubileumsåret. Det er med en viss ærefrykt, men samtidig glede jeg tar fatt på denne oppgaven. Jeg vil fremheve at dette er et jubileum hvor hvert medlem står i sentrum for feiringen. Det er på sin plass å spesielt fremheve de medlemmene som var med i begynnelsen og som fortsatt er aktive. Uten disse ildsjelene og den dugnadsånd de og alle andre medlemmer har lagt for dagen, ville vi kanskje ikke hatt de resultater og fine opplevelser å se tilbake på.
Jeg gratulerer alle medlemmer med 50 års jubiléet.

Hilsen fra Bardu kommune Bardu er blitt framhevet og markert som ”hele Norges idrettsbygd.” Det er ikke helt tilfeldig, for idretten har sterke og gode tradisjoner hos oss.

For den som møter idrettsmiljøet i Bardu, vil begreper som Ole Reistads minneløp og Kampenhytta snart bli kjente. Begge begrep er uløselig knyttet til idrettslaget ”Kampen”. Slik har det alltid vært – og slik skal det fortsatt være. Tradisjoner skal man ta vare på.

Det er vanskelig og omtale ”Kampen” uten å nevne navn som Sverre Brandsegg og brødrene Guttorm, Viktor og Herulf Berntsen. Gjennom mange år har de vært med på å gjøre ”Kampen” og Bardu kommune kjent langt utover det lokale ved hjelp av fine skiprestasjoner.

I dag er det gledelig å registrere at laget også fremstår som et av de ledende i kretsen innen orienteringssport, og at man tar rekrutteringsarbeidet alvorlig.

Med aktiviteter både sommer og vinter, og for alle aldersgrupper, er det lett å forstå at idrettslaget har stor betydning som miljøskaper og samlende symbol i sin sin del av bygda.

Det arbeidet som ildsjelene har gjort gjennom femti år, krever respekt!.

Lykke til med jubiléet.!

IDRETTSLAGETS HISTORIE

STARTEN
Skrevet av: Kristianne Brandmo

Sverre Brandsegg, som var en habil skiløper, tok sammen med Alf Sundheim initiativet til å starte et idrettslag i den nedre delen av bygda. Det ble innkalt til et møte den 28/10 – 45, og da ble det bestemt at det skulle dannes en idrettsklubb under Bardu IL.
Magnar Sundheim foreslo navnet ”Kampen”, og dette navnet ble vedtatt. Men da klubben ble eget lag og skulle meldes inn i Norges Idrettsforbund, kunne de i første handikke godta navnet, da det ble anbefalt å bruke stedsnavn. Navnet ble imidlertid godkjent da en kunne visse til at Kampen er et fjell i denne delen av bygda.
Sverre Brandsegg ble den første formannen. Ved utgangen av året var det tegnet 58 medlemmer. Kontigenten ble betalt med kr 0,50 til kr 1,50. Fra 1946 ble kontigenten satt til kr 1 pr år. Klubben ble eget, selvstendig lag fra 1949, og ble hetende ”Idrettslaget Kampen”, opptatt som medlem i Norges Skiforbund, og dermed i Troms skikrets. Det første styret (1945) besto av i tillegg til Sverre Brandsegg, sekretær Alf Sundheim og kasserer Bjarne Brandmo.
Medlemmene av idrettsklubben gikk straks i gang med å skaffe startkapital, og de var entusiastiske. Regnskapsboka viser at de klarte å få inn en del penger før året var omme. Selve startkontigenten fra fredsmarsjen i 1945 som Åsen skole arrangerte, ble gitt til idrettsklubben.

Kopi av regnskapsboka for første året (1945)

DE FØRSTE ÅRENE
Skrevet av: Kristianne Brandmmo

Laget begynte allerede første året å arrangere skirenn. Det ble blant annet arrangert hopp i Skolehusbakken i Sundlia. Senere ble Brandseggbakken brukt. Det ble også avholdt prøve til skimerket første vinteren.
Sommeren 1946 ble den første prøven til svømmeknappen avlagt i ”Kvennvatnet” hvor ca 20 deltok. Dette tiltaket varte noen år. Det ble avholdt flere prøver for sesongen, et år så sent som i september.
Det ble gjort flere forsøk på å skaffe seg klubbgenser, første gang i februar 1947, men med avslag på grunn av klesrasjonering, og at fabrikken dermed ikke kunne skaffe garn. I 1949 søkte laget igjen om å bestille klubbgenser. Det viste seg at den modellen en hadde bestemt seg for, - vinrød med hvite striper. var den samme som sportesklubben Lyn i Oslo hadde valgt. Derfor måtte det innhentes tillatelse fra dem, og det gikk i orden.

Klubbmerket som ble vedtatt å ha på genseren, ble tegnet av Johannes Tverås. Dette merket brukes også i dag som logo for laget. Tilbudet på genseren var 40-45 kr etter størrelse. Det gikk med 65 klesmerket pr herregenser, 60 pr damegenser og 45 pr guttegenser. Ved bestilling måtte 1/3 av beløpet og klesmerkene vedlegges som forskudd. Mange av lagets medlemmer kjøpte denne genseren.

Allerede i 1946 kjøpte laget halvparten av ei tyskbrakke, som ble benyttet til forsamlingshus for kretsen. Denne lå ved Granbergvegen ca 200 m fra krysset. I 1952 kjøpte laget hele brakka, men den var i så dårlig forfatning og lite egnet til forsamlingshus. Laget begynte straks å se seg om etter et sted å anlegge hoppbakke. Først ble det bestemt at en skulle bygge ut en hoppbakke i Storhaugen. Bakken ble ryddet og nivellert, men prosjektet ble ikke godkjent fordi den var for bratt. Så fikk en rydda og bygd en bakke på Brandsegg. Der kunne en hoppe 45 m, og den ble mye nytta til hopprenn. Her ble det også arrangert skoleskirenn.

DEN FØRSTE KAMPENHYTTA
Skrevet av: Kristianne Brandmo

Ole Reistad som den idretts- og friluftsmannen han var, gjorde seg snart kjent i fjellheimen i Indre Troms. Han fikk ideen om å bygge skihytter i Karlstadskaret, Skoelvdalen og Kjervelvdalen. Hytta i Karlstadskaret ble bygd i regi av Troms idrettskrets, men det var vanskeligere å finne et lag som var villig til å ta seg av ei hytte i Kjervelvdalen. IL Kampen drøftet saken og kom fram til at laget skulle ta på seg ansvaret for ei slik hytte i Skoelvdalen. Styret kontaktet Ole Reistad i slutten av 1946. Han tente straks på idèen, og tilbød laget ei brakke som stod i Rusta leir vederlagsfritt mot at laget sjøv besørget riving, transport, oppbygging i Skoelvdalen og innredning. Laget påtok seg oppgaven, og dette er vel den hardeste dugnadsinnsatsen i lagets historie.
Etter råd fra Jon Bjørnsmo ble tomta utpekt ved ”Lappheimen”, en gammel samlingsplass for svensksamene. Som ettertida har vist, var dette et ypperlig valg både med hensyn til utsikt og bruk.
Brakka i Rusta ble på senvinteren i 1947 revet i løpet av 2 dager, og det utgjorde 15 dagsverk. Materialene, i alt 12 billass, ble transportert med bil til Granberg, mot godtgjørelse av bensin. Så kom det tyngste taket, transport av materialene med hest fra Granbert til hyttetomta ved Rundhaungen. Dette tok 3 dager (23/4-25/4). 21 hester deltok og 26 mann kjørte tilsammen 57 lass innover. Dette var ei hard tørn, da Moskardtverrelva delvis gikk i flom og delvis var islagt. Dessuten måtte en del mannskaper gå foran og trakke veg. Den første hesten (til Ottar Sundheim) måtte gå med truger. Da sommeren kom ble tomta ryddet og den 12/7 var 19 mann i arbeid med å ta ut stein. Fra 10/9 – 13/9 ble hytta oppført, 20 mann utførte 44 dagsverk. 17/10 var 6 mann i arbeid med innredning. I desember ble det med 5 hester kjørt inn murpipe,ovner og senger, og i løpet av vinteren var hytta utstyrt med det mest nødvendige.

Hytta ble åpnet Skjærtorsdag (25/3) 1948 med Ole Reistad som hovedtaler. I den første hytteboka skrev han blant annet:

”Det har vært litt av en opplevelse på søndagene i vinter å komme innover til Rundhaug og se det ufortrødne gåpåhumør som har preget hyttebyggerne.
Ja, når jeg har lagt ivei hjemover til Bardufoss igjen, har det vært med følelsen av at sjelden har L K N (Luftkommando Nord-Norge) hatt så gode utsikter til å få stort og høyverdig utbytte av disponerte midler som her inne i eventyrlandskapet mellom Alafjellene, Kampen, Hjerttind for å nevne de største. Når ungdommen fra Bardu, Målselv, Sørreisa og Salangen og kanskje fra distrikter enda lengre vekk, får en som vane å stryke innover til hytta i fristundene, og la seg prege av den storhet, enkelhet og strålende natur som hersker herinne i Skoelvdalen, og med åpne sanser suge til seg det mest styrkende og friskeste Norge og verden har å by på, da har ikke bare L K N fått styrket sin beredskap, men et solid skritt er tatt for folkehelse, lykke og kultur til styrkelse av den alminnelige beredskap for alt og alle.
Da først har Kampen – gutta fått rikelig valuta for sitt strev. La alle oss som besøker hytta, ikke bare vise respekt og omsorg for det som her er utført, men hver enkelt så godt vi kan bidra til at hytta både ute og inne kan bli så pen, og utvikle et slikt kameratskap at den virkelig kommer til å harmonere med omgivelsene.
... At navnet må bli Kampenhytta, er en selvfølge, både på grunn av Kampenguttas friske og solide innsats og til ære for vår urokkelige, høye, stolte og imponerende nabo i vest”.

Ole Reistad ga også en sjå til Kampenhytta. Denne sjåen sto ved en brakkeleir som tyskerne hadde byd ca 3,5 km fra Granberg.

Det ble i 1948 sendt søknad om tildeling av ”kaffekvoter” til hytta. Søknaden gikk til Rasjoneringsdirektoratet i Forsyningsdepartementet hvor den ble avslått fordi dette var oppstart av nytt utsalgssted. Dette gjaldt også søknaden for salg av pølser. Det var derfor et problem med å skaffe kaffe for salg, men ved hjelp av Ole Reistad klarte man også dette. Harder Rystad fra Lavangen var inne til førstegangstjeneste på Bardufoss flystasjon i 1947/48. Da Ole Reistad oppdaget at Rystad malte landskapsbilder på fritida, ble han overført til velferdstjenesten. Han fikk flere oppdrag bl a å male bilder til Kampenhytta med motiv fra naturen omkring. Rystad bodde i Kampenhytta og malte i alt 5 bilder. Disse bildene som var ferdige til åpningen av hytta, er nå restaurert og innramma, og henger i den nye hytta.

Kampenhytta ligger halvveis mellom Setermoen og Bardufoss, og det var derfor naturlig at matstasjonen for Reistadløpet ble lagt her. De første årene under Reistadløpet kokte man havresuppe og smurte boller i hytta. Men etterhvert som antallet deltakere økte, ble dette en uoverkommelig oppgave. Senere ble det kokt suppe hos Forsvaret, og den ble brakt innover med bandvogn. Idrettslaget eier nå egen scooter slik at varer og utstyr fraktes lett til hytta. Imidlertid var det slett ikke slik den første tida. Da var det mange tunge tak med å drage utstyr og mat innover på skikjelke.

Denne første hytta ble brukt i ca 35 år som utfartssted for folket både fra det lokale miljøet såvel som fra de nærliggende kommunene.

Kampenhytta har i alle år stått åpen slik at folk kan ta inn for å hvile og også overnatte. Foruten å ha vært åpen for matsalg i helgene, har hytta også vært i bruk til kurs, gruppeturer og leirskole for Nedre Bardu skole.

MELLOMPERIODEN
Skrevet av: Kristianne Brandmo

Tidlig etter at den første Kampenhytta var oppført, ble det i mange år i påska arrangert ”Hjertindrennet”, et skirenn som var en kombinasjon av utfor- og langrenn. Ole Reistad og Major Plyhn ga hver sin store lysestake i tinn, hvor vinnerne blandt damene og junior/gutter fikk sine navn inngravert. Laget hadde også planer om en hoppbakke ved Kampenhytta, og det ble ryddet endel nedenfor Åssetra.
I 1953 begynte laget å planlegge nytt klubbhus. Det ble kjøpt tomt på Hansmoen, og i 1954 ble huset påbegynt. Medlemmene ga noe tømmer (ca 12 m3), og mye arbeid ble utført på dugnad. Laget mottok tippemidler (ca 7000 kr) og tilskudd fra Bardu kommune (1000 kr). Huset fikk navnet ”Kampenheimen”. Like ved ble det rydda en liten fotballbane. Det var også planer om å kjøpe dette arealet, men det ble ikke en realitet. Denne fotballbanen ble likevel mye brukt til start og innkomst ved skirenn, spesielt ved stafetter.

Kampenheimen

Åsen krets manglet skolelokaler da skolen ble 3 – delt, og det gamle skolehuset hadde bare et klasserom. Derfor fikk idrettslaget avtale om forskudd på husleie fra kommunen mot at resturanten sto ferdig høsten 1955, slik at skolen kunne benytte den som klasserom. Resten av huset ble med stor dugnadsinnsats tatt i bruk året etter. "Kampenheimen" ble i alle år benytta som forsamlingshus for Nedre Bardu. Det ble brukt til fester, brylluper, kino, møter, kurs, juletrefester, skjermbildefotografering, skole o.s.v.

Løytnant i hæren og idrettsoffiser i Brigaden i Nord - Norge, Henry Hammer, var medlem av laget i perioden 1957 – 59. Han kom med forslag om å arrangere et turløp over fjellet fra Setermoen til Bardufoss til minne om Ole Reistad som døde i 1949. Styret vedtok å kontakte Bardu IL med anmodning om å delta i avviklinga. Det bleholdt et fellesmøte på Setermoen 28/2 – 58. Her ble det grundig diskutert om et slikt turrenn kunne gjennomføres. Mange syntes løypa var for lang, så en alternativt kunne ta den ned Skoelvdalen. Til slutt ble det mot 1 stemme, vedtatt å avvikle løpet som et prøvearrangementet. Løypa ble lagt over Sundlifjellet, om Sentralskytebanen i Andslia, og videre ned til Heggelia (ca 40 km). Det var innlagt militære disipliner som skyting, avstandsbedømmelse, måloppdagelse og orientering. Løperne gikk med pakning og ble servert lapskaus ved innkomst. Laget hadde på forhånd kontaktet Ole Reistad’s familie, og fått tillatelse til å kalle løpet for ”Ole Reistads minneløp”, senere forkortet til ”Reistadløpet”.

Det første Reistadløpet i 1958 startet på Artillerisletta på Setermoen og hadde innkomst i Heggelialeiren. Det var 40 deltagere. Birger Vestermo fra Øvre Salangen ble den første vinneren av Reistadløpet.

IL Kampen hadde løypeansvaret fra Kampenhytta og til Orta. Dette var et svare strev, da løypa i tillegg til å prepareres, måtte patruljeres for å holde sporet åpent når været var dårlig.

Etter dette prøveåret ble man enige om å kontakte BOIF og Bardufoss Flystasjon for å få til et samarbeid om arrangementet. Fellesmøte ble holdt 4/2 – 59. Her ble man enig om fordeling av ansvar og midler. Videre ble det opprettet turklasser, samt satt opp forskjellige vandrepokaler. Statuttene for militære disipliner ble forandret slik at orientering falt bort, og måloppdagelsen ble enklere. Denne arrangementskomiteen har fått navnet Reistadutvalget.

I 1959 startet løpet på Rustahøgda med innkomst Setermoen. Det var påmeldt ca 70, men grunnet dårlig vær løpsdagen, fullførte bare 40.

I 1960 måtte Reistaløpet avlyses på grunn av dårlige snøforhold. Senere er løpet blitt avlyst 2 ganger (1980 og 1989).

Reistaløpet har etterhvert utviklet seg til et stort arrangement med deltagelse enkelte år opp mot 1300. De militære disipliner er falt helt bort, men fortsatt beholdes pakningen, hvor innholdet er forutsatt å være klær og mat. Kampenhytta har hele tiden vært et naturlig sted for matstasjon.

I flere år vekslet Reistadløpet ved annenhvert år å starte på henholdsvis Stormyra på Setermoen og Rustahøgda. På grunn av vanskeligheter med fellesstart på Rustahøgda samt vanskelig og bratt nedkjøring fra Orta til Setermoen, ble det fra sesongen 1969 bestemt at Reistadløpet skulle starte på Stormyra på Setermoen, og innkomst på Rustahøgda (ca 23 km). Reistaløpet har likeså vekslet mellom fellesstart og puljestart.

I tilknytning til Kampenheimen, ble det planlagt og i 1971 befart en lysløypetrasé på 2,5 km rundt Storhaugen til bruk for medlemmer som ønsket å trene på ski i den mørke delen av året. Lysløypa ble oppført med stønadsmidler og dugnadsinnsats fra laget, og tatt i bruk i 1974.

Tanken på å anlegge en stor hoppbakke dukka stadig opp. Valget falt på Åshaugen der arbeidet med Falkhaugbakken ble påbegynt. Dette var en hoppbakke med kritisk punkt på 90 m. Her ble det nedlagt mye dugnadsarbeid. Bakken ble nivellert og godkjent, og det var inngått kontrakt med grunneier.

Meninga var at den skulle bli sentralbakke, men godkjenning og bygging av Mobakken ved Ala stoppa videre arbeid, bl a fordi Mobakken lå mer sentralt til. Det betydde at ”Kampen” fortsatt var uten hoppbakke, og interessen for hoppsporten dalte. De som hadde deltatt i kombinert, gikk over til spesielt langrenn. Men i 1976 tok Per Sandnes opp tanken om å anlegge en liten treningsbakkepå Brandsegg ved siden av den gamle bakken. Sandnes fikk i gang arbeidet, og med god hjelp av dugnadsinnsats ble bakken ferdig utbygd med godkjenning og det ble ført frem lys dit. Sandnes samla de unge til instruksjon og trening, men dette arbeidet stoppa opp da Sandnes reiste fra bygda. Nok et eksempel som viser hvor viktig ”ildsjeler” er for et idrettslag.

I Mars 1957 kom det skriv fra Idrettskontoret i Brigaden i Nord – Norge med anmodning om samarbeid for å få i stand ei orienteringsgruppe for Indre Troms. Karstein Brandmo var, som formann i idrettslaget, tilstede på det forberedende møte. Charles Jensen, idrettsoffiser i Brig N, var medlem av IL Kampen og fikk i ansvar å starte gruppa. Han holdt også et kurs for nybegynnere. Interessen var såpass stor at det ble starta ei O-gruppe med Henry Hammer som oppmann. O-gruppa sto for arrangement av O-løp i 1957 – 59 og flere av lagets yngste medlemmer utmerket seg i O-sporten. Løpene gikk på militærkart (gamle tyske kart), som hadde mange feil, og som derfor ikke var lett å orientere på. Det var kart på hver post, så løypa måtte tegnes av løperne selv. Lagets medlemmer som var tilknyttet Forsvaret ble beordret, og idrettslaget mistet dermed kvalifisert personell. Derfor ble O-gruppa lagt ned på årsmøte i 1960.

I 1972 ble O-gruppa gjenopprettet av Kjell Olsen som var medlem av idretslaget og formann i Troms Orienteringskrets (TROK). Han arrangerte nybegynnerkurs, og det ble straks satt i gang arbeid med å utarbeide O-kart over området Åsen – Nytrøa – Brandmo. Kartet fikk navnet ”Bardufoss – Syd”, og fikk støtte fra Bardu kommune og Forsvaret. Laget sto som arrangør av Nord – Norsk mesterskap i orientering individuelt 1973, hvor det nye kartet ble brukt for første gang. Laget satte i gang med Tur – orientering i 1974. Fra 1976 ble tur – orienteringssesongen startet med ”Familiesøndag”ca midt i juni. Da deles det ut merker og premier fra året før. Så kan de som vil kjøpe kart for årets tur – orientering, gjøre dette, samtidig kan de som vil, sanke de nærmeste postene. Det selges også pølse og brus, og kaffe kokes over bål. De minste får gå natursti, og får premie når de kommer i mål. Denne samlingen er blitt populær, og mange kommer for å kunne ta seg en kopp kaffe i hyggelig lag. Dette er blitt en tradisjon i O-gruppa, og hvert år starter O-sesongen med ”Familiesøndag”.

Knut Bjørnås som var formann i idrettslaget i 1964, kom med forslag om å arrangere en årlig skistafett over 3 x 10 km, og dette året ble ”Kampenstafetten” arrangert for første gang. Start og innkomst foregikk på den lille fotballbanen ved Kampenheimen, og mellom 20 og 30 lag deltok. Flere år var deltagelsen så stor at starten måtte legges ved Skoelva. IL Kampen vant denne stafetten flere ganger. Siste gang denne stafetten ble arrangert var i 1976.

For å aktivisere de unge i laget, er det blitt satt i gang skirenn for barn, kalt ”Kampenkarusellen”. Det blir arrangert 3 renn for vinteren, og deltagelse blir premiert for de 2 beste resultatene. Kampenkarusellen ble startet i 1968 og har gått årlig med svært god deltagelse.

I 1968 ble det også forsøkt med en ungdomsklubb, men på grunn av tungvint drift i ”Kampenheimen”, så ble dette bare med et prøveår.

Da Jan Hansen var leder i Skigruppa (1980), fikk han i gang ”Kampendilten”, et terrengløp som går hvert år på høsten. Det er to løyper, en på 5 km og en på 18 km. Det er satt opp vandrepokal på den lengste løypa, samt egen pokal for damer. Deltagelsen har variert, men ligger rundt 35.

 DEN ANDRE KAMPENHYTTA
Skrevet av: Oddmund Sundheim

Den først Kampenhytta oppført i 1947/48, var en brukt eks. tysk lemmebrakke.
Etter over 30 års drift (år 1979) var hytta nedslitt og lite tidsmessig. IL Kampen oppnevnte da i mars 1979 et bygg- og anleggsutvalg (anleggsutvalget) med mandat å vurdere utbedring/restaurering av hytta, eller bygging av ny hytte. Anleggsutvalget kom til at ny hytte burde bygges. I samarbeid med hytteprodusenten Sjøvegan Snekkerifabrikk & Materialhandel (kalt SSM) ble fullstendige tegninger av en tømmerhytte på 123,5 m2 + altan på 24 m2 utarbeidet. Overslag desmeber 1979 viste en samlet kostnad på kr 390.000,- I mars 1979 oppnevnte laget et utvalg – Finansieringsutvalget- som sammen med Anleggsutvalget skulle arbeide for prosjektets finansiering.
IL Kampen bestemte seg i mai 1979 for å bygge ny Kampenhytte etter de forelliggende planer fra Anleggsutvalget. Men det tok tid før arbeidet kunne realiseres. Det ble ansett nødvendig med kommunal medvirkning og tippemidler fra STUI som vesentlige elementer i finansiering. Arbeidet med å få tippemidler bød på vanskeligheter i starten. Lagets planer om ny hytte ble sendt STUI i jan 1980, men ble først ikke godkjent. Daværende regelverk krevde hytta utstyrt med bad, garderobe, WC og lignende fasiliteter for å kunne få tippemidler.
Laget mente denne skihytta med sin spesielle bruksform som dagsturhytte langt inne i fjellheimen måtte unntas fra disse regler. En støttespiller i dette syn var daværende bestyrer for Bardufoss Idrettssenter. Han engasjerte seg i saken bl.a. ved Statens Idrettsråd for å få endret STUI`s regelverk på dette området. Bardu`s ordfører snakket også vår sak overfor STUI. Aargumentene vant forståelse. STUI endret reglene i oktober 1982 som gjorde det mulig å bli tildelt tippemidler til hytte med bruksområde som Kampenhytta. IL Kampen har grunn til å være litt stolt av å være den som gjorde dette mulig ved sitt intitativ.
Det ble søkt om støtte på et bredere grunnlag. I regi av Finansieringsutvalget fra Mars 79, ble initiativ tatt til et møte på Bardufoss Idrettssenter den 7 mai 1981 hvor kommuner, Forsvaret, idrettsadministrasjoner m.fl. var innbudt. Dette møtet skulle vise seg å bli meget nyttig for IL Kampen.
Det møtte representanter fra Bardu og Målselv kommuner med respektive ordførere i spissen, fra TLF og Bardufoss flystasjon, idrettskonsulenten i Troms og Reistadutvalget. Idrettslaget presenterte sine planer som ble godt mottatt. Det ble fra alle hold gitt uttrykk for vilje til hjelp og støtte med oppfordring om ”Å STÅ PÅ”. Det inspirerte til fortsatt innsats.
I desember 1982 ble hytteplanene godkjent av STUI som åpnet for tilskudd med tippemidler. Godkjennelsen gjaldt også for uthusbygningen på 38m2 omfattende latriner, lager og bod. Søknaden om tippemidler ble fremmet STUI 22.12.82
Realiseringen om ny Kampenhytte var ved STUI`s plangodkjennelse meget nærmere, og idrettslaget oppnevnte den 18.01.83 byggekomite med mandat til å løse oppgaven. Nytt finansieringsutvalg med bredere sammensetning ble etablert den 13.06.83
Etter søknad 18.03.83 ble byggetillatelse for hytte og uthus gitt den 19.04.83 og arbeidet igangsatt den 21.04.83. Det skjedde ved et dugnadsgjeng som på ettermiddagen og kvelden med 8 snøscootere kjørte til byggeplassen med lecablokker til grunnmur og røykpiper. Det holdt såvidt før scooterføret brøt sammen.
Den 8 juni 83 ble tomta utstukket og grunnarbeidet startet. Grunnmuren ble ved dugnadsarbeid ferdig før ferien i juli.

Hyttetomta måles opp og nivelleres

Grunnarbeidene er i gang

Hytta ble levert av SSM den 5 sep ved veis ende i Skoelvdalen. Derfra til byggeplassen ble hytta transportert med helikopter fra 339 skvadronen.

Oppføring startet den 7. Sep, 12 dager senere var hytta kommet under tak, ytterdører og vinduer innsatt. Dette var muliggjort takket være en stor dugnadsinnsats av et 30 talls medlemmer, kvinner, herrer og flere ungdommer fra laget i helgene 11 – 12 og 16 – 17 sep. Bortsett fra en del mindre arbeider, ble hytta på kort tid ferdiggjort, innredet, møblert og utsmykket. Hytteåpning fant sted 1 april 1984.

På høstparten samme år, ble uthuset påbegynt. Det ble ferdig forsommeren 1985. Dermed var hele hytteprosjektet fullført. Det tok forholdsvis lang tid fra denne hytta ble bestmet oppført (1979), og til arbeidet startet opp i april 83. Tiden gikk med til planlegging, plangodkjenninger, løsning av finansiering m m.

Dette var samtidig med stor prisstigning, noe som fordyret hytteprosjektet vesentlig fra de opprinnelige bergenede kostnader. Dessutan oppføring av et nytt og større uthus enn opprinnelig planlagt. Arbeidet med å løse finansieringen gav som sluttresultat kr 520000 disponibelt til formålet, hvorav Bardu kommune var største bidragsyter.

Bardufoss flystasjon stilte helikopter til disposisjon for inntransport av materialene. Dette muliggjorde oppstart av hyttebygginga i 1983. Mange støttet idrettslaget med hjelp, gaver ol, noe som medvirket at hytteprosjektet lot seg finansiere utan å påføre laget noe gjeld. Ved hytteåpningen hadde lagets medlemmer og lokalbefolkningen utført ca 2600 dugnadstimer på selve hytteoppføringen. I tillegg kom all tid utført på planlegging og oppfølging underveis, samt til oppføring av uthuset. Dette gav tilsammen en dugnadsinnsats på ca 4000 timer.

Dette representerte stort sett alt arbeide untatt opptømringen av hytteveggene. Damene i laget gjorde en flott dugnadsinnsats for at hyttas interiør skulle bli så innbydende som mulig, men deltok også i byggearbeidene. Peisen i hytta ble oppført av et lagsmedlem. Denne er dekorert av kvartsitt, grønnfarget av lav, hentet fra Vakkerlødfjellet.

Summen av verdien av investeringene i form av pengebevilgninger, gaver, dugnad og andre ytelser vil beløpe seg til ca. 1 mill kr.

Den store oppgaven dette var å løse for et lite lag, lyktes grunnet utmerket samarbeide i- og mellom de utvalg og komiteer som foresto oppgaven, og samarbeidet mellom disse og idrettslagets ledelse.

Ved et enkelt arrangement ble den nye Kampenhytta åpnet Søn 1 apr 1984 i nærvær av et stort antall frammøtte, derav gledelig mange eldre.

Av spesielt inviterte gjester møtte fylkesordføreren og ordførerne i Bardu og Målselv. Fra Forsvaret Sjefen for Bardufoss flystasjon og representant fra Troms Landforsvar. Likeledes rektor ved Bardufoss Videregående skole. Spesielt invitert møtte også IL Kamens første formann Sverre Brandsegg. Det ble fra byggekomitèens side orientert om det arbeid som var utført. Nøkkelen til hytta ble så overlevert til lagets formann som uttrykte håpet om at den nybygde hytta måtte bli brukt i samme ånd som den gamle. I talene fra gjestene, ble idrettslaget rost for tiltak og for det fine oppnådde resultatet. Fra Bardu kommune gav ordføreren Kampenhytta i gave en vakker treskål. Bardufoss flystasjon og TLF/Brig N ga hytta sine respektive våpenskjold. I tillegg har hytta fra mange privatpersoner fått fine gaver som pryder hyttas interiør.

Den andre Kampenhytta har til nå vært i bruk i omlag 11 år. Den har i tidsrommet vært besøkt av tusener – sommer som vinter. Det har vært skiløpere, friluftsmennesker, idrettsutøvere, skoler, foreninger og lag, organiserte besøk av handikappede og pensjonister osv. Idrettslaget bestemte seg for å la et oppholdsrom og et soverom være åpent året rundt for bruk av allmennheten. Det knyttet seg innledningsvis en viss engstelse til risikoen for at mislighold kunne finne sted.

La det være sagt at dette var en unødig bekymring. De mange som har benyttet seg av muligheten, har alle opptrådt eksepmlarisk og i samsvar med hyttereglene. Hærverk og ødeleggelser har ikke forekommet.

Når IL Kampen skal oppsummere, kan vi trygt slå fast at Ole Reistads ord ved åpningen av den første Kampenhytta til fulle er etterlevd og oppfylt av alle de tusener som har gjestet Kampenhytta.

TIDEN FREM TIL I DAG OG IL KAMPEN AV I DAG
Skrevet av: Agnes Brandsegg

Drifta av Kampenhytta ut igjennom 1980 åra, fortsatte etter samme opplegg som før. Etter at solcellepanel ble montert i 1987, er det både sikkerhets- og arbeidsmessig blitt lettere å drive hytta.
For å lette adkomsten til Kampenhytta i de årstider elva ikke er tilfrosset, ble det i løpet av 1988 gjennomført planlegging og bygging av ei gangbru over Hjerttindtverrelva ved Rundhaugen i traseen til Kampenhytta. Hjelp til planlegging og kostnadsberegning fikk laget fra Teknisk etat i Bardu. Troms fylke bidro med tilskudd til prosjektet, og som alltid stillte 339 skvadronen opp og transporterte materialer og betong. Arbeidet ble utført på dugnad.
Det første orienteringskartet ”Bardufoss Syd” som ble laget i 1972, krevde etterhvert modernisering, og dette arbeidet ble startet med synfaring på nytt i 1990. Dette ble gjort i forbindelse med at Milllitært verdensmesterskap i orientering skulle arrangeres av Troms Landforsvar / Brig N. Det deltok i alt 14 nasjoner, bla De forente Arabiske Emirater. Når en tenker på forskjellen på naturen her og i Arabia, er det ikke rart at arrangørene måtte ut for å leite etter noen av deltagerne derfra. Arbeidet med kartet kostet over 100000 kr hvorav egenandelen var 30000. Forsvaret gav økonomisk støtte til lagets egenandel.
I tillegg har laget et O-kart som ble utarbeidet i 1984 over området ”Skogala”. Skolekart er også blitt en realitet. Laget innbød Nedre Bardu skole til samarbeid om skolekart. Skolen var positiv til tanken, og i 1992 fikk skolen det første nær O-kart i Bardu.
I 1992 var laget med og arrangerte NM i orientering som foregikk i Bardu. Det var IL Kampen, Bardu IL, BOIF og Øverbygd IL som i fellesskap gjorde dette.
Turstier fra Bjørnsmo og Granberg til Kampenhytta er ryddet og merket. Det er også satt opp ei oversiktlig og fin orienteringstavle med oppmerkede stier og løyper, med påførte navn og avstander.
Garage for snøscooter og løypeutstyr er bygget ved parkeringsplassen på Bjørnsmo. Scooteren er i bruk hele vinteren til løypekjøring både i lysløypa og fra Granberg/Bjørnsmo til Kampenhytta, alt dette på dugnad. Likeledes nyttes scooteren til drift av hytta.
Kampenheimen var inntil Nedre Bardu skole ble ferdig i 1984, idrettslagets samlingspunkt. Huset var tungvint å drive, uten vann og med vedfyring som hovedvarmekilde. Likevel sto medlemmene på og stilte opp i komitèer når det trengtes. I 1990 ble Kampenheimen solgt for kr 70000 til Fellesevangelisk Misjonssenter. Salget ble oppgjort med kontant betaling, og pengene ble avlevert idrettslaget i en plastpose. Huset var da i en ganske dårlig forfatning. Det var ingen inntekter på huset. Løpende utgifter til bla forsikringer og strøm belastet regnskapene med minustall. På mange måter var salget av Kampenheimen også avslutningen av en tidsepoke i idrettslaget.
Aktiviteten i laget i dag er fortsatt høy. Når det gjelder det sportslige, er det flere tilbud. Som tidligere beskrevet gjennomføres fortsatt både Kampenkarusellen og Kampendilten årlig.
Det er også satt ut trimkasser ved Kampenhytta og i området Stormoen. De flittigste trimmerne blir etter loddtrekning honorert på hvert årsmøte.
Turorienteringsposter blir hvert år satt ut i Juni. Disse står ute hele sommeren, og blir tatt inn før elgjakta starter om høsten. Mange kombinerer turpostjakt med koselige skogsturer med termos i ryggsekken.
Aktivitetsgruppa søkte idrettskretsen i 1993 om stønad for å starte Idrettsskole i Nedre Bardu. Laget fikk innvilger 17000 kr til utstyr og kurs for barneidrettsledere. Med et godt samarbeid med Idrettslinja på Bardufoss videregående skole er idrettsskolen i gang på andre året med stor oppslutning av aldersgruppen 5 –10 år.

Ukentlig avvikles det både voksen- og ungdomstrim i gymsalen i Nedre Bardu skole.

De to siste årene har idrettslaget hatt tildelt svømmetime på lørdager i Barduhallen, et populært tiltak for barnefamiliene. Deltagelsen er størst i den hardeste vintertida, før skisesongen for familiene tar til. Idrettslaget stiller selv badevakt. Det har vært tilstede 50 svømmere med stort og smått på det meste, nærmere 20-25 på det jevne. Det har vært avviklet vanntilvennings- og begynnerkurs i svømming.

På friidrettssiden har et gammelt tiltak tatt seg opp igjen, nemlig årlige idrettsmerkeprøver. Det har vært en god begynnelse med 19 deltagere siste år.

Medlemsmassen har nok variert fra 1945 med rundt 35 medlemmer til 1994 med 124, og fortsatt er det 5-6 igjen av de første medlemmene.

En av stifterne av laget Alf Sundheim døde i 1978. Han testamenterte en sum penger til IL Kampen. Pengene skulle gå til fast eiendom, og det har lenge vært diskutert hva de skulle nyttes til. Etter ønske fra Alf’s familie, bestemte idrettslaget at det skulle kjøpes inn fane til laget. Dette er nå i jubiléumsåret blitt en realitet. Fanen er bestilt, og vil bli vist fram for første gang ved Kampenhytta under Reistadløpet i 1995.

IDRETTSPRESTASJONENE
Skrevet av: Ove Arntstein Johansen

Skiidretten har vært toneangivende i IL Kampen, og naturlig nok er det nettopp i skisporet og hoppbakken de beste idrettslige resultatene er oppnådd.
I de senere år har arbeidet innenfor laget primært vært rettet mot barn og ungdom, og mer tatt sikte på breddeidrett fremfor topidrett. Likevel er vi stolte over de store idrettslige prestasjoner som noen av lagets medlemmer har utført, og som har gjort IL Kampen kjent langt utover vårt lokale miljø. Der er noen av disse prestasjonene, og personene bak dem vi her skal ta for oss.
Fra den tidligste epoken i lagets historie, er det ett navn som lyser sterkere enn noe annet. Sverre Brandsegg la både den idrettslige- og administrative grunnstein for et livskraftig idrettsmiljø i Nedre Bardu. Allerede før IL Kampen ble stiftet, var Sverre en markant idrettsskikkelse. Som medlem av Bjørnevatn IL, fra 1934 til 1940, var han en ener i langrennssporet i Finnmark. Under det store ”Grenserennet” som ble arrangert i Kirkenes i 1939, var konkuransen spesielt hard ettersom flere av Finlands beste skiløpere deltok. Avisen ”Sydvaranger” skriver:
”Til rennet hadde det meldt sig flere av Finlands beste skiløpere, blandt andre Pitkänen, som blev finsk mester på 50 km i år. Likeså var Vanninen, fjordårets verdensmester på 50 km kommet. I kombinert deltok blandt andre Valkama og Murama. De er jo kjent som noen av Finlands beste hoppere, så rennet må sies å ha vakt stor interesse i vårt naboland.
30 km gikk på Torsdag under dårlige vær- og føreforhold. Det var nysne med varmegrader, De fleste av løperne hadde dårlige ski, og dette gjorde at tidene ikke blev så gode som ventet. En prestasjon av rang var det av Sverre Brandsegg å plassere seg som nummer 4 blandt disse eliteløperne (både på 30 og 17 km). Han hadde ikke bare tråe ski, men var også handikappet av influensa, slik at det lenge var tale om at han ikke kunne starte.”
Sverres prestasjoner må ses i lys av at ”en slik stjernespekket konkuranse har vi aldri sett her i distriktet” som avisen ”Sydvaranger” skriver.

Til tross for at Sverre’s beste år som skiløper ble ødelagt av den 2. verdenskrig, oppnådde han en rekke gode plasseringer både før og etter krigen. I 1939 deltok han blandt annet både i Holmenkollen og i NM i Kristiansand. På 18 km i Holmenkollen ble det 15. plass, mens det i NM ble to 21. plasser på henholdsvis 17 og 30 km.

I 1946 ble han nr 4 på 17 km i landsrennet i Tromsø, i 1947 vant han 17 og 30 km i Tromsø (landsrennet) og ble nr 3 på 17 km i Narvik. I NNM i Sulitjelma samme året, ble han nr 4 på 17 km og vant 30 km.

I 1949 under NM på Steinkjer på 17 km slo han Sverre Stenersen med rundt 2 min. Enda så sent som i en alder av 40 år, vant han et kretsrenn i Sørreisa.

Totalt har Sverre vunnet over 130 skipremier fra flere gode plasseringer både nasjonalt og internasjonalt. Sverre er vel også en av de få her i området som har hatt den ære å sitte til bords med daværende Kong Haakon. Den begivenheten skjedde under NM på ski på Lillehammer i 1948.

Også administrativt i Troms Skikrets hadde Sverre tillitsverv, bl a møtte han som en av tre representanter under Norges Skiforbunds Ting på Steinkjer i 1949.

De gode resultatene som Sverre Brandsegg sto for på 30- og 40- tallet, ble på en fremragende måte ført videre av en annen idrettspersonlighet, nemlig Herulf Berntsen.

Fra og med begynnelsen av 1950-årene og helt frem til i dag, har Herulf preget resultatlistene både lokalt, nasjonalt og til dels utenfor landets grenser. Å nevne alle de topp- plasseringene han har fått, er en vanskelig oppgave, så dette blir derfor fragmenter av en svært lang idrettskarriére.

Allerede som 16 åring ble det kretsmesterskap i spesielt hopp, og som 55 åring gull i Europamesterskapet på ski for skogsarbeidere i Italia. Mellom disse ytterpunktene ligger det 40 år med idrettsbragder.

Det var kombinertsporten det hele startet med, men på grunn av dårlige treningsforhold for hopping, ble hoppskiene etter hvert ”lagt på hylla” allerede i 1964. De beste plasseringene i kombinert var 2. plass i junior-NM og 6. plass i Senior-NM i tillegg til Nord-Norske mesterskap. Som deltager for Norge under VM i Lahti (1958) ble det 16. plass totalt, men 2. plass etter den finske storløperen Paavo Korhonen. Den første Kongepokalen fikk Herulf i 1958 som Nord-Norsk mester i kombinert. Det var styrken i langrennsporet som la grunnlaget for de gode resultatene i kombinert. Dette kan vi bl a se fra resultatlistene fra kvalifiseringsrenn på Lillehammer i 1958 hvor Herulf i det spesielle langrennet ble nr 2, og slo blandt andre Håkon Brusveen med ¾ min.

I det kombinerte langrennet ble han også nr 2, og slo både Tormod Knutsen (med 5 min) og Sverre Stenersen (med 7 min). Andre kombinertresultater: -nr 7 i NM i 1961, vinner av Kirunaspelen, gode plasseringer både i Junior- og Senior NM, samt Holmenkollen.

I 1961 ble Herulf blandt annet nr 10 på 30 km i NM, og han deltok hele 8 ganger på det norske laget i militært VM på ski. Som patruljefører ble det gull på det norske laget under VM i 1964. Når en også kan ta med NM-sølv i skiskyting (20 km) og skifeltskyting i 1974, samt at han hadde beste etappetid av samtlig under NM i skiskyting i 1972, får en inntrykk av hans allsidighet. Allsidigheten til Herulf Berntsen kan illustreres med at han er Nord-Norsk mester i 6 ulike idretter, -kombinert, spesielt langrenn, hopp, feltskyting, skiskyting og terrengløp. I tillegg har han gode plasseringer både i friidrett og orientering.

Sammen med 9 totalseire i Reistaløpet og triumfer på stafetter sammen med Knut Bjørnås, Viktor og Guttorm Berntsen, er det ingen tvil om at hederstegnet fra Troms Idrettskrets og Troms skikrets, samt verneidrettsmedaljen i gull, er særlig fortjent.

Selv om det er vinteridrettene i laget som har brakt de største overskriftene, skal vi heller ikke glemme sommeridrettene, og spesielt orienteringssporten, hvor flere lagsmedlemmer har oppnådd mange gode plasseringer.

IL Kampen er et lag med begrensede økonomiske ressurser, og derfor har ikke laget egne grupper i f. eks skiskyting, fotball, håndball osv. Dette har ført til at mange av lagets medlemmer også er tilknyttet andre idrettslag som satser sterkt på andre idrettsgrener. Vi kan blandt annet nevne svært gode resultater som er oppnådd av idrettsungdom fra Nedre Bardu, også nasjonalt i f. eks skiskyting.

Selv om idrettslaget i denne delen av historien kun har få navn, er det ingen som er glemt. Gjennom disse 50 år er det mange som har gjort en stor innsats, både som idrettsutøvere, og som tillitsvalgte innen laget. Alle har vært like viktige for at IL Kampen fortsatt er en livskraftig og fullt oppegående 50-åring med røtter i vårt eget nærmiljø.

VEIEN VIDERE
Skrevet av: Arild Thobiassen

Som idrettslagets historie viser spesielt den nyere delen, kan en vel spore en viss dreining i de senere år mot en bredere basis for idrettslaget med større vekt mot de aldersbestemte klasser, samt vektlegging av allsidighet og med tyngde mot trim i større grad enn konkurransebevissthet. Hvorvidt dette har vært et bevisst valg fra laget, eller om befolkningsgrunnlaget i Nedre Bardu har vært den styrende faktor skal være usagt. Det faktum at idrettslaget har sine base mellom to sentra, Setermoen og Bardufoss, begge med relativt omfattende fritids- og idrettstilbud, har nok påvirket utviklingen. Sammensetningen av medlemsmassen kan også forklare noe.
I 1994 var det 124 medlemmer hvorav 9 medlemmer i førskolealder og 18 medlemmer i alderen 7-16 år. 7 medlemmer over 60 år, noen av disse med over 45 års medlemskap. Totalt er det 33 familiemedlemskap.
Det er ganske tydelig at medlemsmassen er under utvikling mot sterk rekruttering fra de yngre årsklasser, parallelt med at det også skjer en generell utvikling og tilvekst av barnefamilier i Nedre Bardu. Skiaktivitetene i tradisjonelle grener på konkurransenivå har i flere år vært på vikende front i forhold til andre tilbud i nærmiljøet som f eks slalåm, utfor, telemarkkjøring, samt helårs inneaktiviterer.
Aktiviteten i dag må sies å være størst i aktivitetsgruppa, som vel i prinsippet gir et allsidig idrettslig fritidstilbud for de aldersbesstemte klassene, som spenner fra svømming til friidrettsmerke, men med hovedvekt på idrettsskolen for 5-10 åringene, men hvor også voksne trimmere har et treningstilbud. Samtidig med denne utviklingen har idrettslaget fortsatt blant medlemmene de ”gamle sliterne” som i aller høyeste grad er ”oppegående” og som fortsatt både tar tunge tak, samtidig som de holder øye med utviklingen. Mange av de er besteforeldre og fryder seg nok over aktiviteten i laget spesielt i de yngste årsklassene.
Organiseringen av idrettslaget med et hovedstyre og grupper som driver de forskjellige aktivitetene, hvor gruppelederne samtidig også er styremedlemmer gir på mange måter en god sammensying av aktivitetene innad, og virker samlende og koordinert utad.
I tillegg til idrettsaktivitene er nok driften av Kampenhytta et samlende symbol på flere måter, både hva dugnadsånden angår, og de verdier og grunntanker som ligger bak både oppsettingen, plasseringen og driften. Dette er på mange måter et fastpunkt i laget, og vil også i fremtida være det. Det skjer en fin utvikling hvor mange av de gamle ”gjengangerne” i de forskjellige styrer og komitèer gradvis og naturlig blir avløst av ”yngre krefter”.
Her har idrettslaget et tungt ansvar lagt på sine skuldre for å føre tradisjonene videre.
Idrettslaget KAMPEN`s aktiviteter er sterkt tilknyttet virksomhet i Nedre Bardu, og må anses som en sterkt integrert del av den totale aktiviteten i bygda. Det store antall medlemmer i skolepliktig alder peker også mot et naturlig samarbeid med Nedre Bardu skole. Dette samarbeidet er ikke formalisert, men initiativ til dette vil bli tatt i 1995.
Idrettslaget legger stor vekt på allsidighet og balanse mellom sommer og vinteraktiviteter, og slik at hele bygda (Nedre Bardu) kan ta del i aktivitetstilbudene som idrettslaget representerer. Når det gjelder fremtidige planer for idrettslaget anser vi oss å ha betydning som miljøskaper i Nedre Bardu på linje med de øvrige som driver aktivitet her.
Bardu kommune har tatt initiativ og har gjennom sin ”Plan over Anlegg og områder for idrett og friluftsliv” et tydelig ønske om å koordinere utviklingen på kultursektoren. IL Kampen har gitt sine inspill som omfatter:
Utvidelse av lysløypeanlegget rundt Storhaugen. Dette prosjektet er tiltenkt som et samarbeidsprosjekt med Nedre Bardu skole, med bla mulighet for akebakke/vinterlekområde, og utvidelsen vil spesielt bli tilpasset behovet for de yngste årsklassene. Idrettslaget er fortsatt i planfasen opp mot berørte grunneiere, og 1995 kan bli en FORPROSJEKTfase. På grunn av interessen for inneaktiviteter i vinterhalvåret, er gymsalen ved Nedre Bardu skole for liten til å romme disse, selv om aktivitene kombineres med bruk av idrettslagets lysløype. Dusjanlegget har 4 dusjer damer/herrer respektive. Det sier seg selv at dette er alt for liten kapasitet.
Det er anlagt en ”ringløype” på ca 1 km rundt skolen / idrettsbanen. Med lys rundt denne mener idrettslaget at den kan inngå i idrettslagets lysløypeprosjekt, som da i realiteten vil staret med skolen som utgangspunkt tilknyttet ca 7 km lysløype i tillegg. Dette vil dekke både idrettslagets og skolens behov for vinterlysløype, og evt. barnehagen.
Idrettsbanen ved Nedre Bardu skole, bør tilrettelegges både for flere idretter og for bruk i den mørke årstid. Her nevnes:
- grunnpreparering for friidrett, og bruk av idrettsbanen om vinteren som ishockey/skøytebane.
Aktivitetene i mørketida på idrettsbanen forutsetter oppsetting av lysanlegg. Idrettslaget mener det er viktig å få tilrettelagt forholdene slik at spesielt de yngre medlemmer (og øvrige innbyggere i Nerdalen) kan få et tilbud i den mørke årstiden og som vil være et supplement/alternativ til skigåing og inneaktivitet.
Det store spørsmål for IL Kampen framover blir om laget skal endre profil til å legge hovedvekt på fritidsaktiviteter med islett av idrett, med den konsekvens at de talenter som i utgangspunktet kommer fra området, forsvinneer til omkringliggende klubber og ”springer ut i blomst” der. Eller skal laget legge hovedvekten på idrettsaktiviteter, og med de ressurser som finns innenfor lagets egne rekker, utvikle talentene videre. For mangen synes svaret å være enkelt, men har vi viljen?

EIN AV BYGDAS GAMLE SKILØPARAR -
SVERRE BRANDSEGG

(Idrettslaget gjengir her eit intervju med Sverre Brandsegg, gjort av Svein Kleppe for ”Jul i Bardu og Målselv – 1976”)

”-Dei driv ikkje sport lenger. Idretten i dag har vorte til toppjag, som til og med kan vere skadeleg. Dette gjeld også skiidretten”.

Dette seier ein av bygdas gamle skiløparar, Sverre Brandsegg. Han er i dag (1976) 64 år, og var aktiv med frå 1932. Han har over 130 skipremiar frå fleire fine plasseringar i hovudrennet for Nord-Noreg, norgesmeisterskap, Holmenkollen, kreitsmesterskap, landsrenn og internasjonale renn. I 1945 skipa han saman med Alf Sundheim IL Kampen, der han har hatt ei rekke verv.

-Nivået var vel ikkje så høgt som no, då du var med?

-Nivået var langt under, men så hadde vi ikkje den treninga som dei har i dag. Det var jamt i toppen, ofte var det sekundstrid i noregsmeisterskap og Holmenkollen. Og det fordelte seg jamt nedover, som i dag.

- Kor store tevlingar var det?

- I NM og i Kollen var det omlag som i dag, men dei vanlege løpa eg var med i hadde omlag 20-30 deltakarar.

- Kor mykje trena dei?

- Det var ikkje så mykje. Sesongen byrja nokså seint. På grunn av kulda byrja vi ikkje før først i februar, og då hadde eg vanlegvis 200 km bak meg i løypa.

- Og kor mange løp var det i sesongen?

- Eg kan minnes at i 1935 var eg med i heile 9 renn, alle for Bjørnevatn IL, som eg var medlem i til eg flytta tilbake til Bardu i 1939. Av desse 9 renna vann eg 7. Grunnen til at det vart så få løp, var jo at veien var lang og økonomien skral. Vi kunne ikkje reise lange strekningar fleire gonger i veka for å vere med i skirenn, som dei gjer i dag. Eg kan hugse at eg var med i 2 skirenn på ei veke i 1939. Det var i noregsmeisterskapen, der eg vart nr 15 på 18 km og 21 på 30 km.

- 1939 var vel elles også eit godt år for deg som skiløpar?

- Ja det kan ein vel kanskje seie, sia eg også vart nr 15 på 18 km i Holmenkollen det året.

- Er det elles noko renn du hugsar godt?

- Jovisst, men det er av heilt andre grunnar enn plasseringa. Eg kan nemne hovudrennet for Nord-Norge i 1948, som gjekk på Kirkenes. På 17 km gjekk eg ut som sjettemann, og vart snart først. Det var klisterføre og fokksnø. Eg kjente det som om eg gjekk i oske. 3 km før mål måtte vi krysse ein veg, og sidan eg var først i løypa, hadde ikkje løypemannskapet kome fram enno. Vegen var fri for snø, og eg måtte berre labbe over. Skiene fekk eit lag med sand på undersida p g a klisteret. Eg blei nr 4 i det løpet, og fekk også ein ekstrapremie, eit golvteppe, for beste sammanlagte tid. 30 km vann eg, og sidan det var eit jubileumsrenn, skipa dei også til ein 50 km, der sigeren vart min.

Dårlege tilhøve var det også på eit landsrenn i Hammerfest føre krigen. Eg hugsar ikkje årstallet, men det var kretsmeisterskapen for Finnmark. Under 30 km fekk vi uvér og snø som gjekk over til sludd. Då vi hadde gått eit stykke, fekk vi nok med å finne løypa, slik som det fauk. Ein kar gjekk forbi meg etter 12-14 km, og etter ei stund kom same karen og ville forbi meg endå ein gong. Han hadde antakeleg gått i ring. Etter matstasjonen slo vi oss i klikkar. Eg hugsar at vi eit tak var 7 stykke som sto bak ein stein og smurte. Glien var ikkje så bra. Ein plass trudde eg at eg hadde god fart nedover ein bakke, men då vinden stilna nokre sekund, synte det seg at eg sto mest stille. Etter ei stund stoppa eg for å smøre igjen. Siden sikta var dårleg, trudde eg at det var langt igjen. Tilskodarane sa at dei syntes synd på ”han som står der og smør så nært mål”. Då var eg berre 300 m frå mål streken, og trudde det var fleire kilometer. Korleis tida vart i det rennet, hugsar eg ikkje.

- Dine beste år vart vel ødelagt av krigen?

- ja eg trena til verdsmeisterskapen i 1940, men det vart avlyst. Eg byrja treninga allereie i juli, og før jul hadde eg over 2000 km bak meg i skisporet. Treninga kom likevel godt med i ein heilt anna sammenheng.

- Korleis var skiutstyret?

- Vi hadde gode ski, men dei toler likevel ikkje samanlikning med i dag. Dei var jo tyngre, og løypene var heller ikkje så gode som i dag. I Kollen var det gode løyper, men eg har vore borti nokre som eg måtte leite for å finne. Sjølv om skisport, og all idrett, har gått igjennom ei sterk utvikling dei siste åra, spørs det om denne utviklinga har vore positiv. Kanskje det var betre i 1935 då ein måtte gå skirenn i laussnø.